Vi trenger ikke et nytt rosetog

Høyreekstremismen vokser i Norge. Vi må innse at det aldri kommer et endelig oppgjør med holdningene som tok livet av 77 mennesker 22. juli 2011.

Rasister finner hverandre. Det har de alltid gjort.

I dagens medievirkelighet finner de også konspirasjonsteoretikere, politiske influensere og algoritmer som forteller dem at de har rett. Det skjer uavhengig av hvem som slipper til på NRK i beste sendetid. Det som mangler er saklige motstemmer.

Ifølge forskningssenteret C-Rex har 150.000 nordmenn sterke sympatier med høyreekstreme ideer og holdninger. Tallet er både lavt og høyt på samme tid. Det tilsvarer om lag tre prosent av befolkningen, som er godt under den norske sperregrensen.

Men det er også en høyere prosent enn den andelen tyskere som stemte på Nazi-partiet i 1928, fem år før de kom til makten. Vi er ikke Tyskland på 1920-tallet. Vi er heller ikke USA.

Når 150.000 nordmenn sympatiserer med et tankegods som ikke bare er ubehagelig, men som historisk har vist seg å være dødelig, bør vi alle stille oss selv noen spørsmål. Og nei, ansvaret ligger ikke bare hos «de andre».

Jeg er antifascist. Men jeg har aldri kalt meg antifascist.

Ikke fordi jeg ikke deler engasjementet mot hat og antidemokratiske krefter, men fordi jeg aldri har likt «antifascistens» tilnærming til problemet.

Altfor ofte reduseres kampen mot hat og ekstremisme til en primitiv blanding av fordømmelse, historisk analyse og moralsk posering. Intensjonen er god. Metoden er dårlig.

Snakk med dem

I USA ble ikke MAGA-bevegelsen mindre, men vokste seg større, i takt med ekkoet fra anklagene om fascisme og rasisme. Selv fire år etter stormingen av kongressen, stemte de fleste amerikanerne for å gjenvelge Donald Trump.

Når mennesker har mistet håp og framtidstro, hjelper det lite å dehumanisere dem, rope eller kalle dem for fascister. Vi må snakke med dem, ikke til dem.

De færreste oppfatter seg selv som onde eller dumme. De fleste gjør og mener det de tror er riktig. Det bør vi gå ut fra i enhver politisk diskusjon.

Det blir ikke færre rasister i Norge av at vi blir flinkere til å henge dem ut på nett.

Ekstremister får ikke færre tilhengere fordi flere møter opp til motdemonstrasjon med trommer og slagord, utenfor det som i utgangspunktet var en marginal politisk markering.

Og det blir ikke mindre rasisme av at vi gjør ordskiftet smalere ved å stenge svært innvandringskritiske og kulturkonservative stemmer ute fra seriøse debattarenaer.

Det betyr ikke at vi skal være tause i møte med hat. Vi skal aldri unnskylde eller rasjonalisere ekstremisme. Men om du aldri har snakket med en rasist, eller konsekvent unngår, boikotter eller kun snakker om, og ikke med, folk som er uenig med deg selv, kan du være en så god antifascist du bare vil. Du får aldri overbevist noen.

Derfor må vi kvitte oss med den seiglivede myten om at det å snakke med mennesker er det samme som å legitimere dem. Tvert imot. Vi må snakke med alle. Vi må tåle å stå i ubehaget.

Går du inn i en samtale med utgangspunkt i at motstanderen din er ond, har du allerede tapt.

For å sitere den prisvinnende norske filmskaperen og aktivisten Deeyah Kahn: «Jeg sier veldig klart og tydelig ifra når jeg er uenig med noen. Men det kan du gjøre på to måter – enten på en dømmende måte som får motparten til å føle seg dum og liten, eller på en måte som gjør det mulig for dem å forstå mitt ståsted. Uenighet er viktig, men hvordan vi er uenige, er det avgjørende.»

Vi må slutte å tro at rasistene forsvinner om vi bare slipper å se dem. De blir ikke borte om vi stenger dem ute. De vokser seg bare sterkere mens de trekker seg inn i stadig mørkere ekkokamre. Og det finnes nok av steder hvor små menn i store dresser kan forklare dem hvordan verden egentlig henger sammen. Slike menn vil alltid finnes.

Spørsmålet er hvordan vi møter de som trekkes mot dem.

Femten år etter 22. juli bør vi erkjenne at vi aldri får et endelig oppgjør med de høyreekstreme holdningene som tok livet av 77 mennesker i 2011. De samme holdningene som også drepte Tamima og Johanne.

Vi trenger ikke et nytt rosetog.

Vi trenger å innse at kampen mot ekstreme holdninger ikke er et stort skippertak, men veldig mange små samtaler. Overalt. Hele tiden.