Vi anmelder Boktober-bøkene! 

27. september kl. 08.12 · Oppdatert 28. september kl. 10.36

I hele oktober skal fem profiler danne hver sine leselag og konkurrere om å få med seg flest lesere.

Her er litteratur­anmeldernes vurdering av alle bøkene, så blir valget ditt kanskje litt lettere!

Denne boken er umulig å legge fra seg. Har du et snev av nysgjerrighet og utferds­trang i blodet, blir du fanget fra første side:

«Hjalmar Dale kom fra Mackenzie-floden, jeg fra skogene lenger mot syd. Vi traff på hverandre i Edmonton.»

For en åpning! Hvem er Hjalmar Dale? Hva har skjedd i skogene der sør – og hvor er Edmonton?

Forfatteren er den norske juristen og oppdagelses­reisende Helge Ingstad.

I «Pelsjegerliv» skriver han om sine fire år som fangst­mann i Canadas enorme skoger. Et helt år bodde han sammen med en urfolk-stamme, månedsvis fartet han rundt alene, bare med de fem trekk­hundene sine som selskap.

Han skriver om dyp snø, isnende kulde­grader og millioner av mygg. Ulve­hyl, verkende muskler og sult. Her er hver mann prisgitt sine egne krefter og ferdigheter.

Jeg liker de konkrete beskrivelsene av ved­hogst, tørking av fisk, slede­kjøring eller hunde­stell. Dette er en mann som har erfart det han skriver om.

Det som åpner med en personlig fortelling, utvides også til en dokumentasjon, nærmest, av den canadiske naturen og ikke minst av ur­innvånernes leve­sett, der Ingstad til og med inkluderer eksempler med lyd­skrift og noter til en tradisjonell vugge­sang.

En kjærlighets­erklæring

Fortellingen er fortsatt fengende, selv om det er nesten hundre år siden boken ble skrevet. Samtidig er det tydelig at Helge Ingstad var en mann av sin tid.

Han skildrer Amerikas urbefolkning, «indianer­stammene», gjennom mer eller mindre fordelaktig utseende. Han beskriver et helt folk som late eller arbeids­uvillige, og måten han skriver om kvinner på, kunne vel knapt nok vært uttrykt offentlig av en forfatter i dag.

På den andre siden løfter han frem lokal­befolkningens sosialistiske sinnelag. I en u­gjest­mild verden må man samarbeide og dele, skal man overleve.

Jeg leser «Pelsjegerliv» som en kjærlighets­erklæring til naturen, til friheten og ikke minst til mestrings­følelsen når man får prøvd egne krefter på grensen til hva som er mulig.

Boken bidrar til søt kiling i magen til de av oss som skulle ønske vi var modigere og ikke minst mer neve­nyttige. Den gir også sjelden innsikt i en verden som nesten ikke lenger fins.

Som leser er jeg uendelig takk­nemlig for at «Pelsjegerliv» fins.

Guns N' Roses’ monster­hit kunne kanskje vært et passende lyd­spor til denne klassikeren fra 1954.

William Golding tegner sin sydhavs­øy i mange farger. Lianene slingrer som et tau­verk på et skip i dyp havs­nød. Slyng­planter skyter gule og grønne blomster­greiner helt til topps!

Poeten Inger Hagerup må ha hatt det moro da hun fikk denne oversetter­jobben.

Gyselig spennende

Handlingen er som følger: En gruppe skole­elever har overlevd et flykræsj og en atom­bombe. Det er et visst alders­spenn mellom dem. De yngste går bare under betegnelsen «små­kryp». Golding utstyrer dem med ulike personligheter og kompetanse.

Lys­hårete Ralph kaller inn til et møte på stranden med naturlig autoritet.

Men å få lyd i konkylien, som brukes til å samle barna sammen, det er det den over­vektige Gisgis som kan. Det han mangler av styrke, tar han igjen med intellektuell kraft. Så er det Jack. Det er han som dreper vill­svinene og sørger for at det er annet enn eksotisk frukt på menyen.

Det er mellom Ralph og Jack slaget skal stå. I kampen mellom de to skal vi få det endelige svaret på hvor menneskelige vi er. Og her kommer en god nyhet: Denne boken føles overhodet ikke (ut)datert.

Den er naturligvis et produkt av sin tid. Både den da nylig avsluttete verdens­krigen og atom­bombene i Hiroshima og Nagasaki «klinger» i bakgrunnen.

«Fluenes herre» er riktignok kopiert så mange ganger, tenk Robinson-ekspedisjonen og «The Beach» med Leo Di Caprio, at mange av oss kanskje vil ha følelsen av å ha lest denne boken uten å ha lest den!

Jeg skulle aller helst ha lest denne hendige lille pocket­utgaven da jeg var nærmere personene i alder.

Men når det drar seg til og spydene kvesses i begge ender, blir det gyselig spennende også for en 55 år gammel nåtids­leser.

«Fluenes herre» sitter fortsatt som en knytt­neve i magen.

Denne teksten er en nedkortet versjon av den opprinnelige anmeldelsen. Les hele anmeldelsen her.

Amerikanske Gabrielle Zevin har skrive ei vedunderleg fengslande sjarm­bombe av ein roman.

«I morgen, og i morgen, og i morgen» er ei annleis kjærleiks­­forteljing. Dessutan er det ei skildring av teknologi og miljø i ein avgrensa historisk epoke.

Det er ei bok om venn­­skap. Om tap. Om å skape noko – saman og kvar for seg. Ei bok om arbeid. Og om data­spel.

Boka handlar om opp­vekst og familie. Om kommunikasjon. Utanfor­skap. Kunst. Mange av dei største tema i livet.

Zevin skriv godt om smerte – fysisk og psykisk – og måtane store trauma kan påverke eit liv. Ho skriv om kjær­leik, og om sex.

Og ho skriv om døden.

Dataspel best som bok

Historia følger Sam og Sadie.

Dei møtest ved eit barne­sjukehus i Los Angeles som 11-åringar i 1985. Dei finn saman over data­spel, men venn­skapet knuser.

På 1990-talet møtest dei likevel igjen.

Begge studerer då ved kvart sitt prestisje­­universitet på aust­kysten av USA. Dei er briljante, begge to, men ikkje spesielt gode på kjensler og kommunikasjon. Begge er framleis einsame. Framleis utanfor.

I boka viser Zevin at data­spel er kunst og kreativitet heilt på linje med litteratur og teater. Det er ingen konkurranse: Bøker fortel historier. Data­spel òg. Det er lov å elske begge.

Sjølv om det er freistande å påstå at akkurat i dette tilfellet, er data­spel best som bok.

Ikkje vent til i morgon, i morgon, i morgon med å lese. Dette er ein roman verdt å unne seg i dag!

Denne teksten er en nedkortet versjon av den opprinnelige anmeldelsen. Les hele anmeldelsen her.

«Fugle­tribunalet» er et tett og skummelt kammer­spill – et spennings­fullt og erotisk møte mellom en kvinne og en mann.

Boken handler om TV-stjernen Allis Hagtorn, som har rømt fra en sex­skandale i hoved­staden. Hun tar inn hos en mann som har søkt etter hjelp i huset i en vestlands­fjord.

Hva han har av eventuelle skjeletter i skapet, forblir gåte­fullt helt til siste slutt.

Retro kvinne­rolle

Forholdet mellom de to er skildret på en måte som er på grensen til hva man kan se for seg i det norske samfunnet i 2013.

Allis steller og koker for mannen hun har havnet i tjeneste hos, som om de siste årenes kvinne­frigjøring bare var et tynt lag av sminke som dagens kvinner egentlig lengter etter å få vasket av seg.

Mannen, representert av den mystiske Sigurd Bagge, er mørk og maskulin og fysisk overlegen, men er han til å stole på?

Overraskende vending

Da «Fugle­tribunalet» kom ut, var Agnes Ravatn fortsatt mest kjent som humorist og essayist. Med denne boken tok forfatter­skapet hennes en ny, og kanskje litt overraskende retning.

I den hemmelighets­fulle hagen hvor Allis Hagtorn klønete slår ljåen gjennom alt for bløtt gress, kommer vi tett på kjøtt­meis og solbær­greiner mellom svart­glinsende fjell­vegger.

Kort sagt: i norsk natur. Nyansene i teksten er blitt flere, og det vi kan kanskje kalle under­trykket, er blitt større – uten at Ravatn, takk og lov for det, gir helt slipp på sitt komiske talent.

Denne teksten er en ned­kortet versjon av den opprinnelige anmeldelsen. Les hele anmeldelsen her.

Denne boken er søppel. Men ah, den liflige duften av søt for­råtnelse har også noe til­trekkende ved seg.

Boka handler om forfatteren Lowen Ashleigh som skriver romaner nesten ingen leser. En dag får hun en mystisk forespørsel fra et stort forlag:

Kan hun fullføre roman­serien til for­fatteren Verity Crawford?

Lowen flytter inn hos familien til forfatteren og oppdager et manu­skript som viser nye sider ved Verity.

Manu­skriptet både opp­hisser og sjokkerer henne, for her kommer nye sider av Verity frem. Og så er spørsmålet da, om det ikke er plass til en aldri så liten romanse mellom Lowen og Veritys lojale mann Jeremy?

Suging og svelging

Og jo da! Uten å avsløre for mye: Romanse blir det.

Det er flust av erotikk i «Verity», men også mer rett-i-fleisen-sex. Det finnes setninger som:

Hoover har uttalt at hvis hun ikke føler noe mens hun skriver, gjør hun bare handlingen tristere eller skumlere.

Det merkes. Det gir en viss katarsis å lese om disse personene som Hoover har plassert i mildt sagt hårreisende situasjoner.

Hoover klarer iblant å trigge «Hva kommer til å skje nå?»-nerven. Det i seg selv gir boken en verdi.

Men det er ikke til å komme vekk fra at handlingen er svært lite troverdig. For eksempel er åpnings­scenen som introduserer hovedpersonen og Jeremy for hverandre, så umotivert og på grensen til parodisk at det tok tid før jeg klarte å stole på forteller­stemmen igjen.

Slik åpner romanen idet en helt tilfeldig person blir påkjørt av en lastebil:

Boken blir ufrivillig fascinerende i sin totale mangel på realisme.

Når utviklingen i boken får meg til å smile der den egentlig skal gjøre meg redd, er det et problem.

Denne boken er søppel.

Men det finnes en grevling i oss alle. Det er denne grevlingen som får noe ut av denne boken.

Tilknyttede emner til denne saken

• Litteratur