Et fargerikt sinn i spinn
«Hallo, og velkommen!»
Med et bredt smil, rosa Adidasstriper, armer og bein, inviterer Kjerstin Ofstad Drager inn til det som minner om Villa Villekulla.
Utad har Kjerstin alt på stell: Jobb, mann, fire barn og hus på Ekeberg. På Instagram inspirerer hun til fargerikt interiør for over 200. 000 følgere.
Og i byen trasker hun rundt med sitt blide vesen og lekne klær. Det smitter over på andre, erfarer hun. Folk smiler, og da smiler det i brystet hennes.
Men nå pakkes og stappes kofferten full av de fargerike klærne.
For alt er ikke like bra som det kan se ut. Nå trenger hun hjelp.
– Misforstå meg rett, jeg er helt sikker på at det er veldig fint der jeg skal. Men hvor fargerikt det er, det vet jeg ikke. Jeg vil gjerne være på den sikre siden, forteller hun og legger nok en fargerik kardigan i kofferten.
«Farger er jo meg!»
Kjerstin Ofstad Drager
Det handler nok om kontroll, innrømmer fargeklatten.
– For hva føler du egentlig om at du reiser om bare halvannen time?
For første gang flakker Kjerstin med blikket. Hun smiler fortsatt, men munnvikene peker smått nedover.
– Det liker jeg ikke å tenke ordentlig på. Jeg liker jo å ha kontroll. Og akkurat det gir jeg fra meg nå.
Det hele startet da Kjerstin var tjue år gammel og studerte journalistikk i Kristiansand. Plutselig fikk hun en tanke i hodet.
Og den tanken ødela alt.
– Jeg gikk fra å være en careless, glad student til å bli kjempesyk på én time. For plutselig satte den tanken seg, og så ble jeg litt sånn ... Oi, hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på det her?
Selve tanken var ikke problemet
Problemet var at den ble altoppslukende, altomfattende og total for hele hennes eksistens
Hver time, hvert sekund i flere uker slukte den hjernen hennes
Til den til slutt la et mørke over hele Kjerstin, og hun ble lagt inn på psykiatrisk dagsenter
Kjerstin husker godt hva tanken var, men hun snakker ikke høyt om den. Tanken gjorde at hun sluttet å sove, spise og møte folk. En måned i strekk var hun livredd.
– Tanken er veldig triggende og traumatisk for meg. Og formen min ble bare verre og verre. Det verste av alt var på en måte at jeg var så redd. Jeg skjønte ikke hva det her var for noe.
I dag legges hun inn på Modum Bad. Et sykehus der voksne får hjelp med psykisk sykdom.
Hvis hun er syk nok, får hun tilbud om et ti uker langt opphold.
Men er Kjerstin syk nok? Ironisk nok håper hun på det.
Gjennom hele oppholdet filmer hun en videodagbok til NRK.
Hva er det Kjerstin egentlig sliter med?
– Jeg føler meg fryktelig dum når jeg kjører fem ganger rundt en rundkjøring, men hvis jeg har en dårlig dag, så gjør jeg det.
– Jeg gjør det fordi jeg føler at det var et eller annet som gikk galt da jeg kjørte inn, så jeg må bare kjøre rundt en gang til for å finne ut av hva det egentlig var jeg så, eller så må jeg rette opp i en feil jeg gjorde.
Kjerstin har OCD. Det utløser både angst, utbrenthet og depresjon.
- Karoline Forberg / NRK
Kjerstin forteller at tvangstanker er som å kjøre på motorvei:
– Alle bilene kjører i samme retning. Men plutselig kommer det en semitrailer og bare krasjer inn i deg.
Semitraileren er tvangstanken som kommer og bare tar over alt. Det virker som det viktigste og skumleste i verden, og okkuperer hele hjernekapasiteten.
Kjerstin går dermed inn i et slags overlevelsesmodus. Hun må avverge faren ved å undersøke alt hun kan om «semitraileren».
- Karoline Forberg / NRK
Etter semitrailer-krasjet
– Jeg skjønner med en gang en tvangstanke kommer.
Hun sammenligner det med å få en sang på hjernen.
– Det får jo vanlige mennesker også. For de fleste går det over. Men jeg blir gæren.
– Jeg må finne ut hvem som synger sangen. Og jeg kan bruke alle mine krefter og tanker på å finne det ut. Det gir seg ikke før jeg enten har funnet svaret, eller funnet et svar som jeg godtar som et svar.
- Karoline Forberg / NRK
Typiske tvangstanker:
- Stadig undersøke om dører er låst, vinduer er lukket eller elektriske apparater er slått av/frakoblet.
- Overdreven orden, behov for å organisere ting på en spesiell måte.
- Telle ting.
- Opptatt av symmetri og mønstre, eller repeterende handlinger og adferd.
- Handler ofte om redsel for å bli smittet og syk. Kan føre til overdrevent mye vasking av hender.
– Jeg har gått til ekstreme, dumme lengder for å sjekke meg ut av en tvangstanke.
– Og jeg føler meg som en idiot, for jeg vet jo at det ikke er rasjonelt å kjøre fem runder i en rundkjøring. Jeg er jo ikke dum. Men samtidig så må jeg gjøre det. Og det er jo det som er så jævlig med OCD.
Før kom tankene sporadisk, men etter sin fjerde graviditet for ett år siden, som ikke var planlagt, er tvangstankene der nå konstant.
Hun sier OCD-en er som en sulten katt.
Men hun må for guds skyld ikke mate katten!
Hun mater katten ved å fôre den med etterlengta informasjon. Som å finne ut alt hun kan av informasjon rundt sangen hun har på hjernen.
Katten hennes har blitt feit de siste tre årene. Hun klarer ikke å la være.
Målet er å sulte katten:
- Å ikke søke opp informasjon
- Ingen oppsummering på slutten av en telefonsamtale
- La være å trippelsjekke at ovnen er skrudd av
Det finnes mange ulike behandlinger for OCD, men ingen fasit på hva som vil funke. Det varierer gjerne for hver enkelt.
I løpet av de siste tjue årene har Kjerstin prøvd alt fra ketaminbehandling, til healing.
Så langt har ingenting funket for henne. Derfor er Modum Bad neste stasjon.
Vil de lære henne teknikker for å utsulte katten? I det minste litt periodisk fasting?
Hvor mange unge rammes av OCD?
- Lettere grader av tvangshandlinger er vanlige, ifølge NHI. Mellom 15-30 prosent av befolkningen har dette problemet.
- 2-3,5 prosent har så store problemer med tvangstanker at man karakteriserer det som en sykdom.
De fleste merker symptomene rundt 20-årsalderen, men det kan starte i barneårene. NHI opplyser at det vanligvis tar mange år før man tar kontakt med lege. Enten fordi man ikke innser hvor store problemer man har, eller fordi man synes det er flaut eller skambelagt.
Flest gutter eller jenter?
Sykdommen rammer kvinner og menn omtrent likt. Mellom en tredjedel og halvparten av alle voksne med tvangslidelse, fikk sin sykdomsdebut da de var barn eller ungdom, opplyser Oslo Universitetssykehus.
Men ifølge NHI er det omtrent dobbelt så mange gutter som jenter som har tvangslidelser før puberteten. Etter puberteten er det derimot motsatt. Slik som Kjerstin, som oppdaget det etter puberteten.
Innsjekk på Modum Bad
I sine fargerike klær, flytter Kjerstin inn på Modum Bad i en uke.
Hun filmer en videodagbok til seg selv og NRK. Dette er oppsummeringen fra hennes første dag.
De neste dagene ble tøffere. For allerede på dag to innser Kjerstin at hun må gi slipp på sin største trygghet: Medisiner.
Og på dag fire skjer det et gjennombrudd for Kjerstin. Egentlig en slags skrekkblanda fryd.
Da Kjerstins kartlegging var over, ble hun hentet av en kompis og venninne. Hun var helt utslitt.
«Hvor er gjerdene?», spøkte kompisen, da han forventet noe som så mer ut som på film.
Men pasientene på Modum Bad trenger ikke være inngjerdet. De er der frivillig. Blant hester og høye trær.
– Det er så interessant hvordan vi har de gammeldagse oppfatningene av hvordan vi tror psykiatrien ser ut. Jeg tror det er fint å snakke om det.
Les videre for å finne ut om Kjerstin var syk nok til å få et lengre opphold på Modum Bad.
Fordommer og (p)sykdom
I desember delte Kjerstin på sosiale medier for sine 200. 000 følgere at hun sliter psykisk. Responsen var fin og varm.
Men flere var også overrasket.
Hun fargerike, glade dama med masse livsgnist og kreativitet ... sliter psykisk?
– Jeg ser kanskje ikke helt ut som det folk tror psykisk syke folk ser ut som. Men ... hvordan ser de ut, da?
Likevel dømmer hun ikke. Selv møtte hun sine egne fordommer i døra på psykiatrisk dagsenter i 2023.
– Det er jo flaut å si, men jeg tror nok jeg så for meg folk i tvangstrøye, liksom. Man har et sånt bilde i hodet som er henta i stor grad fra film. Men da jeg satt der og kikka rundt meg, var det kun mennesker som så helt vanlige ut.
Selv var Kjerstin tynn og blek, i fargesprakende klær. Overraskende for henne, var det hun som så ut som hun hørte mest hjemme der.
Hvordan ser psykisk syke ut?
Psykologspesialist fra Modum Bad, Linne Melsom:
– Kan du se at noen er psykisk syke?
– Nei, i hovedsak kan du ikke se det.
– Finnes det noe stereotypisk utseende eller synlige karakteristikker?
– Nei ... I utgangspunktet kan psykiske lidelser treffe alle!
Hvem er mest utsatt?
– Det er både genetiske, biologiske og miljømessige faktorer. Hvordan man har det og har hatt det inni og rundt seg.
Alt fra oppvekst, belastende hendelser, økonomi og til sosialt nettverk har noe å si for hvor utsatt man er for psykiske lidelser. Såkalte risikofaktorer.
Melsom forteller at det kun er noen få psykiske sykdommer påvirker det ytre, fordi man strever med å ta godt nok vare på seg selv:
Som anoreksi eller depresjon.
Men Melsom understreker at selv de mest fargerike, glade sjelene kan slite psykisk.
– De fleste som sliter psykisk fikser seg på lik linje med alle andre når de skal ut og møte verden. Det psykiske slitet er oftest ikke synlig på utsiden.
Har du noen fordommer om hvordan psykisk sykdom ser ut?
3 352 stemmer
– Jeg tror det er fint for folk å se at: «Hei, hun dama der som ser ut som et velfungerende menneske med utdannelse, familieliv, er omsorgsperson for fire barn, kone, driver interiør-Instagramkonto og kler seg i masse farger, hun har også en psykisk sykdom!»
En måned senere, en diagnose rikere
Da Kjerstin kom hjem fra Modum, var hun psykisk helt utslitt. Det tok tid å komme seg opp igjen.
– Jeg hadde jo grua meg fryktelig mye i forkant for jeg sliter veldig mye med nye overganger. Å reise fra mitt trygge hus, til noe helt uoversiktlig.
Akkurat denne hjemmekjære delen av Kjerstin var ett av problemene hun ble gjort bevisst på under oppholdet.
Når Kjerstin er hjemmefra, har hun alltid en fluktrute hjem. Hun slapper aldri helt av før hun er hjemme igjen.
Modum gjorde henne bevisst på at hun i tillegg til OCD har agorafobi.
Hun ble også bevisst på flere trygghetsstrategier hun gjør. Som å pakke seg inn i tykke jakker, selv om hun er inne. Eller tepper, selv på de varmeste sommerdager.
Hele uka på Modum var det som om hun sakte, men sikkert ble kledd av det ene fargerike plagget etter det andre.
– Hvordan synes du det var å være der?
– Selv om det også var helt jævlig tungt, var det fantastisk.
Kjerstin Ofstad Drager«Det var deilig å møte folk som ligner på meg»
– På Modum møtte jeg «my crowd». Vi alle hadde forskjellige varianter av samme utfordring.
Og alle ønsket å få plass til videre opphold på ti uker.
Til Kjerstins store glede, fikk hun plass til videre opphold. Til høsten vil hun igjen farge Modum Bads ganger. Denne gangen i ti hele uker.
I mellomtiden må hun slutte på antidepressiver, som har vært hennes trygge pute i ti år.
– Men hvis det er det som skal til for å bli frisk ... Så gjør jeg det.
Kjerstins blikk fester seg på bordet. Øynene sperres opp. Hun tenker så det knaker.
– Den gamle Kjerstin kommer frem her, merker jeg. Den som trenger medisinene. Det er jo det som har fungert for meg i alle år. Men medisiner fikser jo ikke alt, for jeg er jo ikke frisk. Jeg tror ikke det er bra å gå på antidepressiver resten av livet.
– Jeg vet ikke, jeg ... Hva tenker du om de medisingreiene?
– Hva jeg tenker?
– Ja, hva tenker du? spør Kjerstin, med et søkende blikk som om hun trenger forsikring om at det faktisk er det riktige valget.
Er det den gamle eller nye Kjerstin som har rett?
De neste ukene trapper hun likevel ned på medisinene. Og gjør seg klar for en beinhard høst.