Da kleinhet ble en kunstform

I en episode av animasjonsserien «South Park» ringer det på døra hjemme hos karakteren Eric Cartman. På trappa står det et ektepar som har rumper der ansiktene skulle ha vært.

Normalt skulle Cartman ha ledd ukontrollerbart av dette. Men han ler ikke. Han skjønner at dette er det gøyeste han noensinne kommer til å oppleve i livet, og det gjør ham nedfor.

Komiker Linn Skåber (56) har også opplevd noe som var så morsomt at hun rett og slett ikke klarte å le:

Da hun så den britiske komiserien «The Office» for aller første gang.

– Jeg husker at jeg ble helt lam i beinene og armene. Jeg bare satt der og så på TV-en med åpen munn.

Hun husker godt hvordan hun bare trakk seg tilbake og så på serien alene.

– Om og om igjen, sikkert 250 ganger totalt, sier hun.

«The Office» endret Linns liv og var en soleklar inspirasjon til at hun lagde en av Norges mest genierklærte humorserier.

Men da «The Office» hadde premiere for 25 år siden, var det absolutt ingenting som tydet på at komiserien skulle bli en av de mest innflytelsesrike noensinne.

Folk skjønte rett og slett ikke bæra.

Fiaskoen

Det hele startet med en kortfilm, laget av de to britiske kompisene Stephen Merchant og Ricky Gervais. Den het «The Seedy Boss» og skapte interesse i humoravdelingen til BBC .

De to fikk frie tøyler og et ørlite budsjett til å lage den seks episoders førstesesongen av «The Office». Men da BBC fikk se resultatet, steilet de. Dette var noe som ingen hadde sett før.

For ville TV-seerne skjønne at dette var en regissert komiserie når den utga seg for å være en sann dokumentarserie fra en arbeidsplass? De får jo ingen hjelp med publikumslatter eller tydelige humorpoenger a la «Seinfeld» eller «Friends».

BBC hadde egentlig ikke så mye å tape på å sende det. Men premieretidspunktet vitnet ikke om en enorm selvtillit: Første episode ble gjemt bort med premiere på en mandagskveld i juli på BBC Two.

Frykten deres slo til. Seerne skjønte ikke hva dette var for noe.

Stephen Merchant har fortalt at han kort tid etter premieren satt på toget og overhørte en samtale mellom to venninner, som gikk sånn her:

– Hei, så du den dokumentaren i går kveld om det kontoret? Det er en gæren sjef for en bedrift og han er hysterisk morsom!

– Det er ikke en dokumentar. Det er en sitcom, svarte venninnen.

– OK, da var den ikke spesielt morsom.

BBC har et testpanel hvor seere gir en poengsum ut ifra hvor godt de liker ulike ting som sendes. Bare ett eneste program fikk dårligere poengsum enn «The Office» i hele 2001: en boule-turnering for damer som ble avlyst på grunn av regn.

Serien falt heller ikke i smak hos anmeldere og ble omtalt som en «summer stinker».

Jamie Deeks (49) opplevde dette på nært hold. Han hadde rollen som Jamie i serien og opplevde at den var nær ved å bli kansellert etter bare to episoder.

– Vi så at det ikke tok av fra starten. Men vi visste at dersom BBC bare holdt ut til episode fire, så ville de være trygge, for det er der David Brent tar fram gitaren, sier han fra sitt hjemmekontor i London.

Det som skjer i episode fire, er at David Brent kupper en intern opplæringsdag i bedriften med å spille og synge egenkomponerte låter.

Skuespillerne – mange av dem svært erfarne – brukte ekstremt lang tid på denne episoden, forteller Jamie.

– Alle så godt som døde av latter på hvert eneste opptak. Det Ricky gjorde, var så dumt og så morsomt at jeg både gråt og fikk hodepine av å le så mye. Men den episoden reddet oss, sier han.

Ryktet om serien spredte seg, og stadig flere visste om den hemmelige skatten. Det at «The Office» ble kåret til beste nykommerserie på British Comedy Awards like før jul, gjorde at den fikk en ny sjanse på BBC. Den ble nå vist på nytt under taggen «prisvinnende komiserie».

Jamie sier at serien vokste som en saktegående brann. Da sesong to hadde premiere, var det full fyr.

– Etter hvert ble vi stratosfærisk store, og det toppet seg med finalen, altså de to «christmas special»-episodene som ble vist på BBCs hovedkanal i jula 2003, forteller han.

Så hvordan kunne denne vrange serien bli så svær at sju millioner briter satt benket for å se noe de hadde hatet noen måneder tidligere?

Blikket i kameraet

«The Office» forsyner seg grovt av en av komediens eldste triks: å vise den dype kløften mellom hvordan folk ønsker å framstå og hvordan de faktisk oppfattes av omgivelsene.

David Brent er så desperat etter å bli likt at han på patetisk vis prøver å overbevise både sine ansatte og TV-seerne om at han er en helt rå sjef som fester masse, har skikkelig draget og behersker hva det skal være.

Det er superpinlig å se på denne skamløse selvhevdelsen, som vi alle er mer vant til å se i dag etter 25 år med sosiale medier.

Linn trekker fram én favorittscene: når David Brent tar med noen nyansatte ut på pub uten å klare å få i gang samtalen.

– Ingen har lyst til å være med, men de skal drikke øl midt på dagen fordi Brent skal demonstrere teambuilding. Og de kjenner at dette blir så hardt fordi Brent ikke har noen interesse i dem, han vil bare vise at han er en sosial fyr.

Det som var revolusjonerende med «The Office» – og som gjør at den treffer i magen – er den hyperrealistiske, dokumentariske stilen: det kjedelige kontorlandskapet og de helt vanlige ansatte.

Ricky Gervais har selv trukket fram at det handler mest om rollene i serien og det å gjenkjenne ting hos mennesker.

– De fleste identifiserte seg med Tim, som var vitne til dette kaoset og så i kamera med et blikk som sa «redd meg fra dette», sier han.

Seeren dras også inn i situasjonen på en ukomfortabel måte med David Brents stjålne og forventningsfulle blikk i kameraet når han tror at han har vært festlig.

Jamie Deeks lot seg imponere kolossalt over Ricky Gervais da de spilte inn serien.

– Se på subtiliteten i karakteren hans! Se på de små uttrykkene! Man kunne se at det han gjorde, var helt mesterlig. Samtidig var det et mareritt å spille mot ham, fordi han hele tiden ville ha deg helt på kanten av å le. For det er der spennende ting skjer.

– Du står i bakgrunnen når David Brent gjør sin dans. Du klarer å holde deg ganske godt der?

– Ja, kanskje i to sekunder. Hvis hele scenen hadde hatt et bredere utsnitt, ville man sett meg le helt åpent. Det er virkelig ille.

Linn Skåber mener at de troverdige scenene viser Ricky Gervais' genialitet.

– Denne sjangeren opererer med hårfine grenser. Hvis du balanserer den perfekt, er det helt fantastisk. Men om du går ett skritt for langt eller for kort, så er det helt jævlig, for da skjønner seeren at du juger.

Hun er bare en av svært mange komikere som ble inspirert av «The Office» til å lage komedie av folk som ikke behersker det sosiale spillet.

– Jeg bare stjal ideen

For manusforfattere og serieskapere var «The Office» en stor forløsning. TV-seere ble på 00-tallet bombardert av komedier laget som liksomdokumentarer, som «Modern Family», «Arrested Development» og «The Thick of It».

Her i Norge var NRK på ballen med titler som «Singelklubben» (2005) og «Fremtiden kommer bakfra» (2006).

Samtidig var nok Linn Skåbers «Hjerte til hjerte» (2007-2024) den aller mest vellykkede.

Hun sier at «The Office» åpnet en ny kanal i hodet hennes.

– Etter at jeg så serien første gang, gikk jeg rundt med barnevogna og bare fantaserte rundt hvordan man kunne gjøre det samme på en norsk måte. Så jeg er på ingen måte like genial som Ricky Gervais – jeg bare stjal ideen, sier hun og ler.

Linn tror at hun «slapp unna» med det fordi hun var jente.

– Om det bare hadde vært menn i serien min, hadde det vært lettere å gjennomskue at det bare var herming.

De tre sesongene av «Hjerte til hjerte» byr på noen himmelstormende flaue øyeblikk når den grenseløse karakteren Linn demonstrerer sitt totale utenforskap.

– Hvor svett blir man av å spille sånne scener?

– Jeg er ikke fornøyd med opptaket om jeg ikke har vondt i mellomgulvet fordi jeg er flau av meg selv. Om jeg kjenner at jeg er støl mellom ribbeina foran, har jeg gått greit over grensen, og da bør det bli bra.

Å se på serier som «The Office» eller «Hjerte til hjerte» er ikke for alle. Noen skyr pinligheten og må gjemme seg bak puta. Linn har et litt hardt svar til de som styrer unna.

– Det har skjedd flere ganger at folk kommer bort til meg og sier «beklager, jeg kan ikke se på serien din, den karakteren du spiller er det jævligste jeg har sett». Vet du hva? De som sier det, er ofte ekstroverte, og de ligner alltid litt på henne. Hahaha!

Nå ble det ikke bare laget humorserier som lignet på «The Office». Det finnes egne versjoner av serien i land som Brasil, India og Polen.

Den amerikanske utgaven er den klart mest suksessrike og er laget i hele ni sesonger. Her har David Brent-figuren fått navnet Michael Scott og er spilt av Steve Carell. Hovedforskjellen er at det mørke og kleine i den britiske utgaven er byttet ut med litt mer varme og medmenneskelighet i den amerikanske.

Linn synes det er noe som mangler i amerikanske «The Office».

– Den slumper til å være veldig bra innimellom, men den kan ikke måle seg med den britiske. Vi ligner veldig på britene, og jeg tror vi ler av det samme: det harde og det underfundige.

Jada, «The Office» er både hardt og underfundig. Men er det bare det som gjorde serien så svær?

Neida, for under kynismen lå det en søt kjærlighetshistorie: kontorromansen mellom Tim og Dawn – britisk komedies Ross og Rachel.

Martin Freeman, som spiller Tim, har sagt at de som jobbet med serien visste utmerket godt at seerne egentlig kom tilbake for å se hvordan det utviklet seg mellom Tim og Dawn.

Linn Skåber elsker at serien også er rørende.

– At man midt oppi dette merkelige universet begynner å grine på slutten på grunn av den kjærlighetshistorien ... Jeg synes det var helt genialt, sier hun.

Serieskaper Stephen Merchant har sagt at alle trodde at han og Ricky var kyniske, og at serien var dømt til å ha en trist slutt.

– Men faktisk så er vi både romantiske og sentimentale. Vi holdt det bare skjult.

Britiske «The Office» er tilgjengelig på strømmetjenesten Britbox. Den amerikanske versjonen ligger på NRK TV.