Røde flagg: se deg heller i speilet
De siste årene har vi blitt bombardert med tips om hvordan vi kan spotte en narsissist – hvilke ytre kjennetegn man skal se etter og hvilke røde flagg man kan kjenne igjen.
Men hva om de røde flaggene befinner seg inni oss selv, og ikke bare hos andre?
Ytre flagg
I dag anbefales en kjærlighetssøkende person å granske en mulig partner fra topp til tå etter spor av narsissisme. Går han i dress? Jobber han i næringslivet? Har hun forbrukslån, eller et litt for lurt smil?
Da er det bare å finne frem pennen og huke av.
En slik posisjon plasserer imidlertid en stor gruppe mennesker i evig beredskap, med en narsissisme-radar som jobber 24/7. Klart man må være på vakt, for de er jo ute der et sted!
«Men det er ikke sikkert livet blir lettere av å alltid lete etter farer»
Personlig rant mitt beger over da jeg ble bedt om å uttale meg om hva en narsissist spiste til frokost.
Skulle det være mitt bidrag til fagfeltet, at nyforelskede burde starte med å sjekke hverandres kjøleskap?
Indre flagg
Som et alternativ til en slik (utadrettet) kikkertvirksomhet, kan en heller spørre: Hva er mine røde flagg?
Faller jeg lett for overfladisk sjarm?
Liker jeg å bli «love-bombet»?
Lar jeg meg lett utnytte?
Har jeg få motforestillinger mot å flytte sammen etter tre uker?
Unnskylder jeg dårlig atferd?
Om jeg i tillegg har lav selvfølelse, et sterkt behov for bekreftelse og er full av lengsel – ja, da har kanskje også jeg noen røde flagg.
«Idealet «kjenn deg selv» ser ut til å ha sunket i verdi»
Det er alltid nyttig å tenke over hvilke indre flagg vi har med oss fra tidligere. Om vi ikke har så mange gode relasjonserfaringer å sammenligne med, kan selv et dårlig forhold fortone seg som bedre enn det man kom fra.
Derfor bør vi merke oss hvordan vi blir behandlet og hvordan det føles.
En psykolog ble en gang spurt av en pasient: Hvordan kan jeg vite at du ikke er en narsissist? Det ville du merket om vi tilbrakte lang tid sammen, svarte hun. Da ville du merket at jeg var genuint interessert i deg, at jeg virkelig brydde meg. Du ville også merket det på måten jeg hadde beklaget om jeg hadde såret deg.
«Med narsissister blir konflikter sjelden skikkelig reparert»
Går vi alle rundt med indre røde flagg? Nei, noen i mindre grad enn andre. En kvinnelig kollega ble en gang spurt om hun kunne falt for en narsissist. Nei, svarte hun, for jeg lar meg ikke imponere så lett.
Litt flagg?
Det er ikke alltid de røde flaggene viser seg i starten av forholdet, og en kan spekulere på hvorfor. Skjules de? Gjør forelskelse blind? Eller har det enda ikke oppstått situasjoner som har «aktivert» narsissismen i den andre?
Det vanligste er likevel at flaggene først blir merkbare etter en stund, noe som kan medføre stor usikkerhet. Er det partneren sier og gjør normalt? Bør jeg reagere? Hva er egentlig et rødt flagg?
I andre tilfeller er det kombinasjonen av røde flagg som forvirrer. Hvem bidrar med hva? En dominant og krenkbar mann møter en dame med dårlige grenser og anlegg for selvanklager. Da er det lett å gå seg vill.
Mer enn et flagg?
Idealet «kjenn deg selv» ser ut til å ha sunket i verdi. Særlig om det også inkluderer våre mer tvilsomme tilbøyeligheter. Selvinnsikt er likevel et alternativ til å omfavne rollen som Frøken Detektiv på speed.
Oppgaven blir derfor å plassere flaggene der de hører hjemme. Noen ganger er de ytre flaggene åpenbare, i andre tilfeller er de indre flaggene like åpenbare.
Introspeksjon og selvinnsikt er imidlertid ingen enkel sak. Mange som faller for narsissister, vil på det sterkeste hevde å ha selvinnsikt. Men alle har blinde flekker, så man må likevel spørre seg: Er det noe jeg overser, benekter eller lar meg påvirke av?
En av grunnene til det ensidige fokuset på ytre flagg, er trolig at våre indre flagg er mer utilgjengelige. Det er ikke alltid så lett å reflektere over egne motiver.
«Liker jeg å være til for andre?»
En annen grunn handler trolig om et ønske om å løfte ansvaret fra offeret. Det viktigste har vært å ivareta offerets selvfølelse, mer enn at de skal lære noe om seg selv.
Dermed står man, etter min mening, i fare for å gjøre folk en bjørnetjeneste.
For det går an å bygge opp folks selvfølelse uten å frata dem verken ansvaret eller evnen til å lære. Hvor ble det av Freuds ideal om «Sannhet over skam»?
Trolig finnes en sunn innstilling i skjæringspunktet mellom en viss skepsis og selvinnsikt. Da kan vi, i stedet for å lete etter narsissisme overalt, heller se etter det vi faktisk vil ha:
Normal empati, integritet og noen som snakker om noe annet enn seg selv.