Totalhavari

Espen Borge – Humorkritiker

Hvordan Matt Rife kan leve av humor, er et mysterium på nivå med det beste fra Agatha Christie.

På vei ut til Unity Arena lørdag var jeg en nysgjerrig mann i godt humør. Jeg undret meg over at en mann ingen jeg snakket med hadde hørt om, skulle fylle Norges største innendørs­arena.

Og hvordan vil standup klare seg i et format vanligvis forbeholdt Elton John?

19.000 mennesker valfartet fra hele landet for å få med seg Matt Rife – den 30 år gamle amerikaneren med 20 millioner følgere på TikTok.

Jeg likte godt de første klippene hans, denne karen hadde en kvikkhet som mange andre crowd work-spesialister mangler. Årene gikk, og Matt Rife fikk flere og flere følgere og kontrakter med Netflix, han dro på verdens­turneer og solgte merch – og til slutt havnet han på Fornebu.

Uheldigvis havnet jeg der samtidig.

Alt er stort i Amerika

For meg er standup best når den er akkurat passe intim. Jo mindre rommet er, jo nærmere kommer man komikerens budskap. Fellesskaps­følelsen som kommer med å le, lytte og oppleve sammen med andre mennesker, er halve moroa.

Da jeg entret Unity Arena, ble jeg omtrent blåst over ende av en gigantisk, erke­amerikansk markedsførings­maskin i et lokale som hadde passet bedre til et monstertruck­stevne med verdens lengste pølse­grill nedover midt­gangen.

Dette er ikke et standup­lokale.

Her er folk i alle aldre, og når første oppvarmer Cam Bertrand entrer scenen, får jeg nok en gang understreket at det nære og såre i humor blir fullstendig borte. Jubel­brølet er på nivå med Brann Stadion. Publikums­kontrakten endrer seg umiddelbart.

Det nære og såre forsvinner også når innholdet kun er pupper og pikk, men det er tross alt ikke Bertrand som er hoved­attraksjonen i kveld.

Etter at oppvarmer nummer to, Jackson McQueen, viser seg å være kveldens eneste høyde­punkt, kommer Matt Rife på scenen – omtrent tre kvarter etter opp­gitt show­start.

Antiwoke-konferanse

Det blir fort skrekkelig tydelig at jeg skal se en kar med substansen og empatien til et nachspiel på Bygdøy stå og skravle om gutte­turer til Amsterdam og hvor rart det er å ha sex.

Greit nok, jeg er ikke i mål­gruppa for tematikken. Denne karen har jo samla 19.000 mennesker, og jeg har jo ledd av noen klipp. Kanskje den tekniske gjennom­føringen kan redde et av verdens platteste tekst­arbeider?

Svaret er ikke overraskende et rungende nei.

Matt Rifes materiale er så uinspirerende at han ikke klarer å stable det på beina. Alt er totalt ribbet for rytme, struktur, timing og liden­skap. For­midlingen av søppelet er dessuten gjort med selv­tilliten til en Wall Street-megler på kokain, som gjør det enda mer provo­serende.

Han er på et tids­punkt inne på noe litt personlig, nemlig søvn­mangel. Dette partiet ebber dessverre ut i en vits om hvor mye han onanerer for å få sove. Publikum ler, men de er ikke fra seg av begeistring.

Men så går det opp for meg hva det er jeg ser på. Dette er en komiker som har spesialisert seg på å treffe en bestemt gruppe mennesker. De som ikke nødvendigvis er så interessert i humor. Det faglige virker ikke å være i høysetet.

I høysetet sitter nemlig for­tvilelsen over «krenke­samfunnet» og politisk korrekthet.

For med én gang den første trans­fobiske vitsen dukker opp, løsner dette forvokste party­teltet opp for alvor. Deretter skal over­vektige damer til pers, også det med stor suksess. Publikum blir bedt om å foreslå hvilke «feite A-kjendiser» som finnes der ute, og navnene hagler fra øst og vest.

Nå begynner det å demre: Dette er jo en antiwoke-konferanse.

Du blir lurt til å tro at du hører på humor, ved at Matt Rife klukker og ler av sitt eget forferdelige materiale. Men det du egentlig opplever, er utløp for frustrasjonen over å føle seg kneblet av inkluderings­samfunnet.

Tekstene kunne like gjerne vært skrevet av seksten­åringer som synes pupper er det sjukeste i hele verden. Rytmen er på nivå med en drita full onkel Arild på sommerfest.

Flaks med publikum

Etter et 40 minutters sett bestående av tre ulike gutta, gutta, gutta-historier skal publikum endelig få prate med sin elskede amerikanske merke­vare.

Her tar det seg riktignok opp litt, Matt Rife er god med publikum. Men det er også et av de største problemene – har du virkelig betalt for å komme og hjelpe komikeren med settet? 40 minutter med selv­skrevet materiale før halv­annen time med improviserte sam­taler med publikum?

På Unity hadde han flaks med dem han fant, her i Norge har vi visst morsomme folk på første rad. En gruppe, blant dem politiker og samfunns­stemme Torstein Lerhol, sjarmerte publikum i senk, men det hadde de klart helt fint uten Matt Rife.

Etter hvert utvikler publikums­samspillet seg til et flaut jule­bord der vi nord­menn bare sitter og roper «brun­ost» og «smala­hove» til den eksotiske turisten. Det er tydeligvis verdt 800 kroner å få ledd av at amerikanere synes brun­ost er rart.

For all del, jeg tror det var mange i publikum som koste seg opp­riktig. Men cirka halv­veis merket jeg at plassene rundt meg tømte seg. Aldri har jeg misunt noen mer – hadde jeg ikke vært på jobb, hadde jeg vært første­mann ut døra etter ti minutter. Men etter 2,5 time med bedrøvelig humor er min verste kveld på flere år endelig ved veis ende.

Jeg sitter igjen som et mør­banka skall av den jeg var da jeg kom. Om folk som Matt Rife kan komme seg til toppen av nærings­kjeden i stand­up, er vi i en sørgelig tilstand.

Så er det bare å komme seg på ledd­bussen med 19.000 andre.

På grunn av strengt foto­forbud har vi ingen bilder fra arrangementet i Bærum. Bildet øverst er tatt under Matt Rifes opptreden på People's Choice Country Awards i Nashville i 2024.